the mad blog*
*Making A Difference: With a clear intention to share, care, challenge, and reflect, these are my thoughts and scribbles. All captured within the micro-story format: each post a maximum of 100 words. Fictional, but most likely inspired by real events and individuals.
#45
A MAD collab with Malin Folgerø Stensland
Lost and (hopefully) found
When you got promoted you forgot something. Or did you lose it?
You forgot to greet colleagues with a lower job title than your own. You forgot to let others participate when having lunch. You forgot that feedback is not the same as being criticized. In a blur of corporate bullshit you forgot that it is the people who do the job.
Forgotten or lost. I hope you find it.
Mistet og (forhåpentligvis) funnet
Da du ble leder glemte du noe. Eller mistet du det?
Du glemte å hilse på de med lavere tittel enn din egen. Du glemte å la andre få slippe til i lunsjpraten. Du glemte at tilbakemeldinger ikke er en kritikk av deg som person. I en tåke av corporate bullshit glemte du at det er folka som gjør jobben.
Glemt eller mistet. Jeg håper du finner det igjen.
#44
A MAD Collab with Thomas Ramstad
Measure what?
"We value people," the poster said.
Then came the meeting.
Slide after slide of budgets, KPIs, EBITDA.
No mention of trust. Or learning. Or how the team actually felt.
Someone asked, "Can we measure collaboration?"
The room fell quiet.
They could.
But they didn’t.
Hva måler vi egentlig?
«Folkene er vår viktigste ressurs», sto det på plakaten.
Så kom møtet.
Slide på slide med budsjetter, KPI-er og EBITDA.
Ingen nevnte tillit. Eller læring. Eller hvordan teamet egentlig hadde det.
Noen spurte: «Kan vi måle samarbeid?»
Rommet ble stille.
De kunne.
Men de gjorde det ikke.
#43
A MAD collab with Malin Folgerø Stensland
Having a spine
I thought integrity would be enough. Knowledge. Thoroughness. Having a spine and following rules. It wasn't that easy.
Laughing at jokes on the expense of others, keeping quiet when disagreeing, nodding while screaming no inside.
I wasn't able to play that game. My eyes turned glassy. I questioned my beliefs. My motivation faded.
At least my spine is still straight.
Å ha ryggrad
Jeg trodde integritet var nok. Kunnskap. Nøyaktighet. Det å ha ryggrad og følge reglene. Så enkelt var det ikke.
Le av vitser på andres bekostning, være stille selv om jeg var uenig, nikke samtidig som jeg ropte nei innvendig.
Jeg klarte ikke å spille det spillet. Øynene mine ble uttrykksløse. Jeg tvilte på meg selv. Motivasjonen min forsvant.
I det minste er ryggraden min fremdeles rett.