#31

whose truth?

Dear friend. Do others know who you are and what you stand for? Do you? And do you stand for what you say you stand for?

Listen. Are you true to others? To yourself? Are you telling yourself a story of truth, and if so, whose truth?

Yo. What if nobody’s truth is the truth alone? Are you willing to listen, share, explore, and create a future together?

hvem sin sannhet?

Kjære venn. Vet andre hvem du er og hva du står for? Gjør du? Og står du for det du sier du står for?

Hør her. Er du tro mot andre? Til deg selv? Forteller du deg selv sannheten, og i så fall hvem sin sannhet?

Yo. Hva om ingens sannhet er sannheten alene? Er du villig til å lytte, dele, utforske og skape en fremtid sammen?

#30

broken trust and hearts

Half-truths and half-lies. Horse deals and horse flies, feeding on shit. Expecting others to listen, without listening yourself. Demanding loyalty, when disloyal to your very own.

Thinking the move was brilliant when it was utterly stupid. All you achieved was building walls where there previously were none.

All you are left with is broken trust. And broken trust is like a broken back: seriously disabling.

brutt tillit og knuste hjerter

Halve sannheter og halve løgner. Hestehandler og hestefluer, som ernærer seg på dritt. Forventer at andre skal lytte, uten å lytte selv. Krever lojalitet, når du er illojal mot dine egne.

Synes det var et sjakktrekk når det bare var idiotisk. Alt du oppnådde var å bygge murer der det tidligere ikke fantes noen.

Alt du står igjen med er brutt tillit. Og brutt tillit er som en brukket rygg: alvorlig invalidiserende.

#29

ascent vs descent

Old knees begging to keep on moving. Climbing hills. Higher and higher. Peak after peak. What a spectacular view. Pats on the shoulder. Admiring looks. Words of praise. Respect, even fear.

This intoxicating climb becomes more important than anything else. The rush. The self-fulfillment and -realisation. The glory, and rewards. The attention of others. The power of your voice and opinions.

Once at the very top, the journey eventually goes back down. The same old knees are crying in indignation. This is much harder, so much more painful than the journey up. No attention. No rewards. Only descent into oblivion.

stigning vs nedstigning

Gamle knær som ber om å fortsette å bevege seg. Klatre bakkene. Høyere og høyere. Topp etter topp. For en fantastisk utsikt. Klapp på skulderen. Beundrende blikk. Rosende ord. Respekt, til og med frykt.

Denne berusende stigningen blir viktigere enn noe annet. Rushen. Selvoppfyllelsen og -realiseringen. Æren og belønningene. Andres oppmerksomhet. Kraften av stemmen og meningene dine.

Vel oppe på toppen går ferden til slutt ned igjen. De samme gamle knærne skriker i indignasjon. Dette er mye vanskeligere, så mye mer smertefullt enn turen opp. Ingen oppmerksomhet. Ingen belønninger. Bare nedstigning til glemselen.