#4

corrosive

He is always there. Always fucking there. She is supposed to be with me, but every opportunity she’s got, she spends with him. It’s like I don’t exist. Like I’m not there.

Am I boring? Unimportant? Invisible? What does he have that I don’t?

Jumping at his every whim. Smiling at him. Laughing. Blushing. Touching. Constantly touching.

I truly dislike him, and what he is doing to us. I despise him. Just as much as the previous model.

Etsende

Han er alltid der. Alltid jævla der. Hun er sammen med meg, men hver mulighet hun har, bruker hun med ham. Det er som om jeg ikke eksisterer. Som om jeg ikke er der.

Er jeg kjedelig? Uviktig? Usynlig? Hva har han som ikke jeg har?

Blir med på alle hans påfunn. Smiler til ham. Ler. Rødmer. Tar på ham. Tar på ham hele tiden.

Jeg misliker ham virkelig, og det han gjør med oss. Jeg forakter ham. Like mye som jeg foraktet den forrige modellen.

#3

swoosh

Often accused of being naïve, I typically used to go into defence mode: NO, I AM NOT NAÏVE!

But yes, it’s true. I am naïve. Sorry, but I do believe in the best in people. I do believe we can all make a difference.

In cynicism and realism, I see nothing but a lack of courage and ambition. See nothing but an excuse and embracement of status quo. A projection of responsibility of all that is mediocre, wrong and evil onto anyone and anything but ourselves.

Hence, a personal, guiding principle: believe in something, and just do it.

swoosh

Ofte beskyldt for å være naiv, pleide jeg typisk å gå rett i forsvarsmodus: NEI, JEG ER DA IKKE NAÏV!

Men ja, det er sant. Jeg er naiv. Beklager, men jeg tror på det beste i mennesker. Jeg tror vi alle kan gjøre en forskjell.

I kynisme og realisme ser jeg ikke annet enn mangel på mot og ambisjon. Ser ikke annet enn unnskyldninger og omfavnelse av status quo. Vi legger ansvaret for det som er middelmådig, galt og ondt på alt og alle, bare ikke oss selv.

Jeg har derfor et personlig, veiledende prinsipp: tro på noe, og bare gjøre det.

#2

the inclusive ultra run

Told myself I couldn’t run, because of a bad knee. Only problem was, it didn’t hurt anymore. So, I started running. Or rather, I bought shoes with and without carbon plates, shorts, T-shirts, socks, and Bodyglide. But I still couldn’t run. Because… it was raining.

Then I ran. Hating it. Dying a little bit every run. 3K: I can’t do this… 5K: This is just ridiculous. 10K: Champion! 21K: Rule #1, don’t start out too hard. What do I do? 47K ultra run earning the Backyard medal: slow, slow, walk the hills.

I did it. We did it. Together!

det inkluderende ultraløpet

Fortalte meg selv at jeg ikke kunne løpe på grunn av et dårlig kne. Eneste problemet var at det ikke gjorde vondt lenger. Så jeg begynte å løpe. Eller rettere sagt, jeg kjøpte sko med og uten karbonplater, shorts, T-skjorter, sokker og Bodyglide. Men jeg kunne ikke løpe enda. Fordi… det regnet.

Så løp jeg. Hatet det. Døde litt hver løpetur. 3K: Jeg kan ikke gjøre dette... 5K: Dette er bare latterlig! 10K: Champion! 21K: Regel #1, ikke start for hardt. Hva gjør jeg? 47K ultraløp og Backyard-medalje: sakte, sakte, gå bakkene.

Jeg gjorde det. Vi gjorde det. Sammen!