#29

ascent vs descent

Old knees begging to keep on moving. Climbing hills. Higher and higher. Peak after peak. What a spectacular view. Pats on the shoulder. Admiring looks. Words of praise. Respect, even fear.

This intoxicating climb becomes more important than anything else. The rush. The self-fulfillment and -realisation. The glory, and rewards. The attention of others. The power of your voice and opinions.

Once at the very top, the journey eventually goes back down. The same old knees are crying in indignation. This is much harder, so much more painful than the journey up. No attention. No rewards. Only descent into oblivion.

stigning vs nedstigning

Gamle knær som ber om å fortsette å bevege seg. Klatre bakkene. Høyere og høyere. Topp etter topp. For en fantastisk utsikt. Klapp på skulderen. Beundrende blikk. Rosende ord. Respekt, til og med frykt.

Denne berusende stigningen blir viktigere enn noe annet. Rushen. Selvoppfyllelsen og -realiseringen. Æren og belønningene. Andres oppmerksomhet. Kraften av stemmen og meningene dine.

Vel oppe på toppen går ferden til slutt ned igjen. De samme gamle knærne skriker i indignasjon. Dette er mye vanskeligere, så mye mer smertefullt enn turen opp. Ingen oppmerksomhet. Ingen belønninger. Bare nedstigning til glemselen.